Take a photo of a barcode or cover
4.09 AVERAGE
4.09 AVERAGE
Tre stelle e mezza
I fatti qui raccontati sono veri, almeno nella misura in cui possono esserlo i ricordi. (Azour Nafisi, Leggere Lolita a Teheran)
Premessa
Nel settembre del 2010 uscì, per i tipi di Ponte alle Grazie e l’eccellente traduzione di Lisa Raspanti, il primo volume di sei de La mia lotta, opera di Karl Ove Knausgård (KOK per gli amici), uno sconosciuto autore norvegese, immediatamente paragonata, sia pur con qualche distinguo, alla Recherche del Sommo. Nel luglio del 2011 fu pubblicato il secondo volume, ma le vendite non dovettero essere sufficienti per consentire a quella piccola casa editrice di completare la pubblicazione. Dopo alcuni anni, chi, come il sottoscritto, non vedeva l’ora di continuare la lettura, ebbe la bella notizia che Feltrinelli avrebbe tradotto nuovamente e pubblicato integralmente l’opera, cosa che effettivamente avvenne, con questa cronologia (fra parentesi l’anno di prima pubblicazione in norvegese)...
La recensione completa su: https://www.ifioridelpeggio.com/quel-che-penso-di-kok-karl-ove-knausgard-la-mia-lotta/
I fatti qui raccontati sono veri, almeno nella misura in cui possono esserlo i ricordi. (Azour Nafisi, Leggere Lolita a Teheran)
Premessa
Nel settembre del 2010 uscì, per i tipi di Ponte alle Grazie e l’eccellente traduzione di Lisa Raspanti, il primo volume di sei de La mia lotta, opera di Karl Ove Knausgård (KOK per gli amici), uno sconosciuto autore norvegese, immediatamente paragonata, sia pur con qualche distinguo, alla Recherche del Sommo. Nel luglio del 2011 fu pubblicato il secondo volume, ma le vendite non dovettero essere sufficienti per consentire a quella piccola casa editrice di completare la pubblicazione. Dopo alcuni anni, chi, come il sottoscritto, non vedeva l’ora di continuare la lettura, ebbe la bella notizia che Feltrinelli avrebbe tradotto nuovamente e pubblicato integralmente l’opera, cosa che effettivamente avvenne, con questa cronologia (fra parentesi l’anno di prima pubblicazione in norvegese)...
La recensione completa su: https://www.ifioridelpeggio.com/quel-che-penso-di-kok-karl-ove-knausgard-la-mia-lotta/
回到了第二部的水准，对文学、艺术、死亡、生命意义的思考在我眼中就是克瑙斯高这个作家的独特性所在。没给五星是因为中间讨论诗歌和希那个勒的部分实在太太太长了，删减两百页我觉得没啥问题，他所讨论的内容也没太多的原创性（他自己也在书里和采访里承认过）。最后写琳达进精神病院哭得我稀里哗啦，虽然看他的采访很早已经知道结局怎么写，但还是没准备好这种程度的情感冲击
The 400 odd pages Karl Ove has written about how he chose this book's name and then going on to explain how Hitler was in his view deserve a 5 star. Rest of the book falls a bit short than my expectation on how it is to be wrapped up. Overall 4 to 4.5 stars then.
"To grow older is not to understand more but to realise that there is more to understand."
- Karl Ove Knausgård, My Struggle 6 (The End)
4,015 pages later and I have no idea how to articulate this experience. Funnily enough, reading My Struggle took 40 days (the pandemic has, if nothing else, afforded me more time to read), which seems appropriate since the series felt at times like a spiritual battle.
I certainly wouldn't recommend this final volume to anyone, nor would I really need to; by Volume 6 you'll have either completely bought into the project or long since abandoned it. Like many people I found the 400-page discourse to be a bit contrived and drawn-out, but it did feel appropriate, I suppose; in a roundabout way, Hitler has had a looming presence on the series by virtue of its name. This middle section also references gestalt psychology, the idea that an organized whole that is perceived as more than the sum of its parts. Again this is appropriate since I always considered My Struggle as a whole and never the individual volumes.
Ultimately, I don’t know how to progress after such a visceral reading experience. I’m not sure I’ll ever read anything in the same way again; I’m not even sure of what I just read, how much was fact, how much fiction. At the end of the day, though, I don’t really care; I’m just glad to have been along for the ride.
- Karl Ove Knausgård, My Struggle 6 (The End)
4,015 pages later and I have no idea how to articulate this experience. Funnily enough, reading My Struggle took 40 days (the pandemic has, if nothing else, afforded me more time to read), which seems appropriate since the series felt at times like a spiritual battle.
I certainly wouldn't recommend this final volume to anyone, nor would I really need to; by Volume 6 you'll have either completely bought into the project or long since abandoned it. Like many people I found the 400-page discourse to be a bit contrived and drawn-out, but it did feel appropriate, I suppose; in a roundabout way, Hitler has had a looming presence on the series by virtue of its name. This middle section also references gestalt psychology, the idea that an organized whole that is perceived as more than the sum of its parts. Again this is appropriate since I always considered My Struggle as a whole and never the individual volumes.
Ultimately, I don’t know how to progress after such a visceral reading experience. I’m not sure I’ll ever read anything in the same way again; I’m not even sure of what I just read, how much was fact, how much fiction. At the end of the day, though, I don’t really care; I’m just glad to have been along for the ride.
challenging
dark
emotional
funny
reflective
sad
slow-paced
Plot or Character Driven:
Character
Strong character development:
No
Loveable characters:
Yes
Diverse cast of characters:
Complicated
Flaws of characters a main focus:
Yes
Den siste av de seks «Min Kamp»-romanene starter klassisk «Knausgårdsk» med dagligdagse skildringer av livet forut for lanseringen av det første bindet av verket. I motsetning til det som venter senere, er det både behagelig og spennende å lese om prosessen som ledet frem til ideen om seks bind og disputten med onkelen som etter hvert også havnet i mediene. Men plutselig ser Knausgård en marihøne på stranden, og derfra tar det fullstendig av.
Det begynner nokså uskyldig med det som best kan beskrives som en diktanalyse (!) av et dikt skrevet av Paul Celan, noe som innleder et flere hundre sider langt essay. Diktanalysen er et slippery slope rett inn i en uhyre detaljert utlegning om Adolf Hitlers liv og virke (intet mindre). Her skinner det igjennom at Knausgård ser mye av seg selv i Hitler: Begge hadde et turbulent forhold til faren sin, begge hadde et problematisk forhold til kvinner (og onani) og begge hadde en helt intens drøm om å bli kunstnere – eller rett og slett ønsket å bli sett, som en kompensasjon for den manglende farsrollen i oppveksten. Dette er jo stort sett hele den hele røden tråden gjennom hele «Min Kamp»-verket (Knausgård sitt, altså), og gir på et underlig vis mening, selv om det også er ubehagelig å lese. Bedre blir det ikke når Knausgård vender blikket mot døden, og når attpåtil 22. juli-terroren blir begått -mens- Knausgård skriver om nettopp døden, er romanen i et så bunnløst mørke at det er vanskelig å tenke seg hvor dette skal ende. Etter dette returnerer vi til dagliglivet, etter marihøne-insidenten.
Ubehagelig er egentlig ordet jeg sitter igjen med etter å ha tatt unna de i underkant av 1200 sidene dette bindet består av. «Min Kamp 6» er tidvis selvutslettende, tidvis så pompøst og påtatt storslått at det grenser til det megalomane. Dette er en krevende bok å lese – noen av sekvensene er nesten utmattende å komme seg gjennom. På den annen side er den første og siste delen så lette og medrivende som bare Knausgård kan gjøre det.
«Min Kamp 6» sitter igjen i meg etter å ha lest den ferdig, og det tror jeg den gjøre en god stund fremover. Jeg er veldig tett på fem stjerner her, men det blir litt for ujevnt. Til det hadde det vært nødvendig med en solid oppstramming av manuset. Men at vi er på 4,5 stjerner er i hvert fall helt sikkert.
Etter dette må jeg avreagere med noe lettbeint krim på lesedietten min.
Det begynner nokså uskyldig med det som best kan beskrives som en diktanalyse (!) av et dikt skrevet av Paul Celan, noe som innleder et flere hundre sider langt essay. Diktanalysen er et slippery slope rett inn i en uhyre detaljert utlegning om Adolf Hitlers liv og virke (intet mindre). Her skinner det igjennom at Knausgård ser mye av seg selv i Hitler: Begge hadde et turbulent forhold til faren sin, begge hadde et problematisk forhold til kvinner (og onani) og begge hadde en helt intens drøm om å bli kunstnere – eller rett og slett ønsket å bli sett, som en kompensasjon for den manglende farsrollen i oppveksten. Dette er jo stort sett hele den hele røden tråden gjennom hele «Min Kamp»-verket (Knausgård sitt, altså), og gir på et underlig vis mening, selv om det også er ubehagelig å lese. Bedre blir det ikke når Knausgård vender blikket mot døden, og når attpåtil 22. juli-terroren blir begått -mens- Knausgård skriver om nettopp døden, er romanen i et så bunnløst mørke at det er vanskelig å tenke seg hvor dette skal ende. Etter dette returnerer vi til dagliglivet, etter marihøne-insidenten.
Ubehagelig er egentlig ordet jeg sitter igjen med etter å ha tatt unna de i underkant av 1200 sidene dette bindet består av. «Min Kamp 6» er tidvis selvutslettende, tidvis så pompøst og påtatt storslått at det grenser til det megalomane. Dette er en krevende bok å lese – noen av sekvensene er nesten utmattende å komme seg gjennom. På den annen side er den første og siste delen så lette og medrivende som bare Knausgård kan gjøre det.
«Min Kamp 6» sitter igjen i meg etter å ha lest den ferdig, og det tror jeg den gjøre en god stund fremover. Jeg er veldig tett på fem stjerner her, men det blir litt for ujevnt. Til det hadde det vært nødvendig med en solid oppstramming av manuset. Men at vi er på 4,5 stjerner er i hvert fall helt sikkert.
Etter dette må jeg avreagere med noe lettbeint krim på lesedietten min.
emotional
reflective
medium-paced
Plot or Character Driven:
Character
Strong character development:
Yes
Loveable characters:
Yes
Diverse cast of characters:
Yes
Flaws of characters a main focus:
Yes
Tämä päätösosa oli intensiivisin ja vaikuttavin Taisteluni-sarjasta. Tuntuu lähes haikealta 'hyvästellä' Knausgårdin elämä, kun olen lukenut ja kuunnellut sarjaa useamman kuukauden aikana. Tässä osassa Knausgård kertoo paljon siitä, kuinka hänen lähipiirinsä otti vastaan heidän henkilökohtaisia asioitaan julkisuudessa avaavat kirjat. Toinen keskeinen sisältö on avioliiton ja perhe-elämän kuvaus, Lindan maanis-depressiivinen sairaus aviomiehen silmin kuvattuna oli jotenkin pakahduttavaa luettavaa. Jostain syystä Knausgård käsittelee tässä kirjassa pitkän osion Adolf Hitleriä, jonka destruktiivisen käytöksen taustaa oli sinänsä mielenkiintoista pohtia, mutta jonka itse olisin julkaissut ihan erillisenä kirjana, en osana Taisteluni-sarjaa.
challenging
reflective
slow-paced
Plot or Character Driven:
N/A
Strong character development:
N/A
Loveable characters:
No
Diverse cast of characters:
No
Flaws of characters a main focus:
Yes