Reviews

Fra samtale med mamma og med Maria: Lurer på om den leses annerledes nå enn da den kom ut, nå som personlig utlevering oftere er regelen enn unntaket... Jeg reagerer ikke så sterkt på den etiske problemstillingen som jeg trodde jeg kom til å gjøre - og tror det har mye med nåtidens blogg/vlogg/selvbiografi-publisering + sosiale medier å gjøre. Kunstverk anno 2022 er så tett forbundet med kunstneren som person - den boka, det bildet, det maleriet, den filmen - disse verkene behandles ikke som uavhengig enheter når man umiddelbart kan oppsøke kunstneren på instagram/SoMe. I tillegg bruker mange kunstnere aktivt SoMe som promoteringskanal - og dette bryter skillet mellom "verk" og "kunstner" enda mer.

Jeg er ikke spesielt begeistret, må jeg innrømme. Dette kalles "virkelighetslitteratur", men Knausgård beskriver ikke virkeligheten - han beskriver ikke engang sin opplevelse av virkeligheten. Han behandler alle hendelser og mennesker som middel mot sitt eksplisitte mål, som er å skrive et mesterverk. På den måten blir alt han erfarer prosessert med agendaen om å hevde seg, og resultatet blir en tekst med så mange lag av selvbevissthet og intensjoner, at jeg er svært skeptisk til måten Knausgård forholder seg til og fortolker verden, og til hans fortellerstemme.

Han viser ikke interesse i verden eller temaene han snakker om - han er interessert i at andre skal oppfatte han som en person med store ideer. Det reflekteres i formen, også - han kan vie 15 sider til å "utforske" en tanke han har mens han røyker i bakgården, (men da er det ikke tanken han utforsker, men heller hvordan han kan bruke den tanken i sitt forfatterskap - igjen, agendaen overskygger virkeligheten, og hindrer en formidling av erfaringene hans) og der bruker han så store og pompøse ord at det nesten ikke er noe innhold igjen i teksten. En frokost med sin høygravide kone, på den andre siden, får et par knappe setninger. Han vier ikke bare mindre plass til slike hendelser, men også mindre oppmerksomhet og arbeid til språket - her er de komplekse setningene borte, og teksten er mindre gjennomarbeidet.

Ironisk nok kritiserer han postmodernistisk kunst for å fokusere for mye på hvordan kunstens form og mottakelsen verket får, påvirker innholdet i verket. Er det slik å forstå, skriver han en svært postmodernistisk bok selv - hele bokserien og måten den ble lest på handlet lite om innholdet (temaene som beskrives) og nesten bare om Knausgård som person og den etiske problemstillingen ved formen han valgte + den reaksjonen det frembrakte hos leserne.