4.31 AVERAGE

emotional hopeful inspiring reflective sad medium-paced
Plot or Character Driven: Plot
Strong character development: Yes
Loveable characters: Yes
Diverse cast of characters: No
Flaws of characters a main focus: No
adventurous dark funny hopeful lighthearted relaxing fast-paced
Plot or Character Driven: Plot
Strong character development: Yes
Loveable characters: Yes
Diverse cast of characters: Complicated
Flaws of characters a main focus: No
emotional inspiring reflective sad medium-paced
Plot or Character Driven: A mix
Strong character development: Yes
Loveable characters: Yes
Diverse cast of characters: No
Flaws of characters a main focus: Complicated
reflective sad medium-paced
Plot or Character Driven: Character
Strong character development: Complicated
Loveable characters: Yes
Diverse cast of characters: No

"Keep things at arm's length... If you let anything come too near you want to hold on to it. And there is nothing a man can hold on to."

A novel about how feeble our lives are; about happines, love and friendship. Remarque crafted illustrious descriptions of the horrors of war and the pain-numbing power of alcohol, of loneliness and despair. 

"Life is a disease, brother, and death begins already at birth. Every breath, every heartbeat, is a moment of dying - a little shove toward the end."

Not to laugh at the twentieth century is to shoot yourself. But you can't laugh for long. It's too much a matter for tears. 

Theatres, concerts, books—all these middle-class habits I had almost lost. It was not the time for them. Politics provided theatre enough—the shootings every night made another concert—and the gigantic book of poverty was more impressive than any library.

"Pity is the most useless article in the world,” said I irritably. "It’s the reverse side of gloating, you ought to know that."

Little by little things began to assume a new aspect. The sense of insecurity vanished, words came of themselves, I was no longer so painfully conscious of everything I said. I drank on and felt the great soft wave approach and embrace me; the dark hour began to fill with pictures and stealthily the noiseless procession of dreams appeared again superimposed on the dreary, grey landscape of existence.

It was summer, 1917. Our company was in Flanders at the time and we had got unexpectedly a few days leave to Ostend—Meyer, Holthoff, Bryer, Lütgens, myself and some others. Most of us had never seen the sea before, and these few days—this almost unbelievable interlude between death and death—became one complete surrender to sun and sand and sea. We spent all day on the beach, we stretched our naked bodies in the sun—for merely to be naked, not laden with pack, rifle and uniform, was already almost peace. We raced up and down the sands and dashed again into the water; we were conscious of our limbs, our breath, our movements, with all the vigour and intensity that the things of life had at that time—for those hours we forgot everything, and we wanted to forget. But at night, in the twilight, when the sun was gone and grey shadows from the skyline ran in over the pallid waters, then gradually there mingled with the roar of the surf another tone, which grew louder and finally drowned it—a dull, menacing sound: the bombardment of the Front. Then it would happen suddenly that a livid silence would interrupt the talk, heads would lift and listen, and out of the merry faces of tired, played-out schoolboys would swiftly leap the hard visages of the soldiers, for an instant touched by a surprise, a sadness in which was implicit all that would never be uttered—courage and bitterness and greed of life, the will to duty, the despair, the hope and the enigmatic sorrow of those appointed early to die. Then, a few days later, began the great Offensive, and already by the third of July the company had only thirty-two men, and Meyer, Holthoff and Lütgens were dead.

Expand filter menu Content Warnings

Moje recenze: http://livres-libri.blogspot.cz/2015/08/tri-kamaradi-erich-maria-remarque.html :).
adventurous sad medium-paced
Plot or Character Driven: A mix
Strong character development: Complicated
Loveable characters: Yes
Diverse cast of characters: Yes
Flaws of characters a main focus: Yes

Denne romanen handler om kameratene Robert Lohkamp, Gottfried Lenz og Otto Köster som forsøker å få endene til å møtes ved å drive et bilverksted sammen i en bydel i Berlin i mellomkrigstiden. Verkstedet går dog ikke særlig godt, og kameratene trikser og fikser med bilsalg og avtaler, mens de drikker rom og konjakk ved bydelens buler. Ett par av dem prøver seg også som drosjesjåfører på si.

Kameratene har tjenestegjort som soldater under første verdenskrig, og tilhører "den tapte generasjon", folk som har fått livene sine ødelagt av krigen. Robert loser oss stødig (og ustødig) gjennom fortellingen, hvor vi blir kjent kameratene, deres venner og den felles lidenskapen for racerbilen Karl, verkstedets æresmedlem, bokstavelig talt.

En kveld de er på kjøretur med Karl kappkjører de med en bilfører langs landeveien. Dennes kavaler er den unge damen Patrice "Pat" Hollman, som Robert faller hodestups for. De blir et par. De begynner å dra på stevnemøter, og drar etterhvert på ferie sammen, Under ferien blir Pat syk og får blodstyrtning. Det viser seg at hun har en uhelbredelig lungesykdom, som følge av underernæring og matmangel i krigsårene. Kjærlighetsforholdet mellom Pat og Robert blir dermed et sentralt element i fortellingen

Dette er en stor og kompleks roman det er ganske vanskelig å skrive en god omtale av, noe jeg tidsvis opplever. Fortellingen er handlingsdrevet og rik, med flott språk. Den foregår i bilverkstedet og bymiljøet til kameratene, ved det nedslitte pensjonatet hvor Robert leier rom, i Sør-Frankrike og ved et sanatorium med utsikt over fjellene i Sveits. Leseren får innblikk i menneskeskjebner, politisk uro, krigstraumer, nød og arbeidsledighet. Samtidig blir racerbilen Karl en viktig biperson som skaper balanse i fortellingen og bidrar med flere fartsfylte scener. 
dark emotional sad slow-paced
Plot or Character Driven: Character
Strong character development: No
Loveable characters: N/A
Diverse cast of characters: No
Flaws of characters a main focus: No

Beim Titel "Drei Kameraden" hätte ich nicht erwartet, dass die einzelnen Charaktere – bis auf den Protagonisten und die "vierte Kameradin" Pat – so austauschbar wären. Star der Erzählung sind also weniger die Drei Kameraden als das turbulente deutsche Großstadtleben Ende der 1920er. Denn sogar die zentrale Liebesgeschichte faszinierte mich nicht annähernd so sehr wie der einfache Alltag der zahlreichen Figuren, bis in die kleinsten Nebencharaktere.

Mehr als einzelne Elemente glänzt Drei Kameraden also als Gesamtwerk. Das macht es mitunter langwierig, doch trägt der grandiose Stil die gesamte Erzählung. Die simple Umgangssprache ist voller Leben, vermittelt Geschehen und Gedanken aber gleichzeitig präzise, intelligent und eindrucksstark. Ein Spagat, der nur wenigen Romane so breit gespreizt gelingt:

"»Das verstehst du nicht«, erwiderte Lenz, »du kommerzieller Sohn des zwanzigsten Jahrhunderts.« Ferdinand Grau lachte. Fred auch. Schließlich lachten wir alle. Wenn man über das zwanzigste Jahrhundert nicht lachte, musste man sich erschießen. Aber man konnte nicht lange darüber lachen. Es war ja eigentlich zum Heulen."

"Sieh dir die Zigarre an! Eine Mark fünfzig das Stück. Du hast mir einen Milliardär verjagt.« Gottfried nahm mir die Zigarre aus der Hand, beroch sie und zündete sie sich an. »Ich habe dir einen Schwindler verjagt. Milliardäre rauchen nicht solche Zigarren. Die rauchen welche zu einem Groschen das Stück.«"

"Der Schmied nahm uns noch eine Sekunde beiseite. »Hört mal zu«, sagte er, »wenn ihr mal jemand zu verhauen habt – ich wohne Leibnizstraße sechzehn, Hinterhof, zwei Treppen links. Eventuell, wenn’s mehrere sind, komme ich auch mit meinem Verein.«"


Die gesammelte untere Gesellschaftsschicht demonstriert in der Welt des Romans – trotz immer wieder auftretender Konflikte – einen Zusammenhalt und eine persönliche Nähe, bei der sich das Leben 100 Jahre später ganz kalt und entfremdet anfühlt. Ob es diesen Klassenzusammenhalt nun romantisiert oder nicht, beweist Drei Kameraden ein tiefes Verständnis der sozialen Missstände und der sich anbahnenden Konflikte im Deutschland zwischen den Kriegen. Und das ganz ohne den Segen, diese Zeit gemütlich aus der Nachkriegslinse betrachten zu können. Schließlich wurde Drei Kameraden mitten in dieser turbulenten Zeit verfasst und veröffentlicht. Das könnte auch der Grund dafür sein, dass der Roman das Geschehen so natürlich und subtil darstellt, statt zum Beispiel die bevorstehende Nazibedrohung zu überspitzen.

Bonuspunkte gibt es für die unzähligen Kneipenszenen, die – ungelogen – alle paar Seiten auftauchen. Wunderbarer proletarischer Galgenhumor, wie man ihn dann eben doch selten in "großer Literatur" sieht:

"Für sehr schwierige Gäste hatte er einen Hammer unter der Theke bereit. Das Lokal lag praktisch; dicht beim Krankenhaus. Alfons sparte so die Transportkosten."

"»Bier?«, fragte er. »Korn und was zu essen«, sagte ich. »Und die Dame?«, fragte Alfons. »Die Dame will auch einen Korn«, sagte Patrice Hollmann. »Heftig, heftig«, meinte Alfons."


Wenn ich also eins aus Drei Kameraden mitnehme, dann, dass ich "Heftig, heftig" in meinen Alltagswortschatz aufnehmen sollte.
sad slow-paced
Plot or Character Driven: Character
adventurous emotional funny reflective tense medium-paced