Scan barcode
ovidusnaso's review against another edition
2.0
Wew. Sjangerfiksjon er virkelig.... pulpy.... i blant. Dette er noe sånt som den femte Lemmy Caution-boka jeg leser, og jeg merker at det er den typen bok man trenger pause fra når man er ferdig.
På den ene siden er handlinga full av Karakterer med stor K. Lemmy Caution er en "G man", hardkokt FBI-agent fra Midtvesten som setter til livs noe sånt som tolv enheter alkohol hver dag, ofte på tampen, og han løser alle problem ved å flørte med damer eller banke opp hardbarka skurker som tåler slag som ville "felt en okse", "stoppa en elefant", og så videre. Alle damene har en pistol i strømpebåndet og har lepper som er like bråkete og har samme farge som en bilulykke. Og så videre, og så videre. Dette er dessverre ikke like artig når du har studert en fjerdedel av livet ditt og er en ess dzjei dåbbeljuu-køkk som ikke kan ta noe for det det er.
For mens jeg i 2011 leste "I'll Say She Does" og tenkte "ha ha, se på de her fyrene!" leser jeg nå med stor bekymring beskrivelser av matroser som "upålitelige dagos and wops" eller rett og slett n-ordet i et tilfelle (dog som del av et idiomatisk uttrykk). Lemmy har ingen respekt for livet til de som ikke er gode venner med ham, han angriper folk brutalt uten bevis på at de har gjort noe, til og med i områder hvor han ikke har domsmyndighet. Han er voldelig og slibrig mot hver dame han møter, og likevel problematiseres det aldri. Hvis de senere vender seg mot ham -og det gjør alle karakterene så nær som to, hvorav én er død når boka starter - kaller han dem alle stygge navn under sola og tenker med stor skadefryd på å gi dem en lusing neste gang han møter dem.
Jeg vet at de fleste fans av bøkene til Cheyney på 40-tallet var kvinnehatende rasister innerst inne. De var kanskje ikke klar over det, men hvis vi går ut fra at de svelga Lemmy og handlingene hans uten å mukke kan jeg ikke se noen annen forklaring enn at samfunnet rett og slett var dårligere enn det vi har i dag. Nå til dags må du på internett for å finne denne typen språk og meninger.
På den ene siden er handlinga full av Karakterer med stor K. Lemmy Caution er en "G man", hardkokt FBI-agent fra Midtvesten som setter til livs noe sånt som tolv enheter alkohol hver dag, ofte på tampen, og han løser alle problem ved å flørte med damer eller banke opp hardbarka skurker som tåler slag som ville "felt en okse", "stoppa en elefant", og så videre. Alle damene har en pistol i strømpebåndet og har lepper som er like bråkete og har samme farge som en bilulykke. Og så videre, og så videre. Dette er dessverre ikke like artig når du har studert en fjerdedel av livet ditt og er en ess dzjei dåbbeljuu-køkk som ikke kan ta noe for det det er.
For mens jeg i 2011 leste "I'll Say She Does" og tenkte "ha ha, se på de her fyrene!" leser jeg nå med stor bekymring beskrivelser av matroser som "upålitelige dagos and wops" eller rett og slett n-ordet i et tilfelle (dog som del av et idiomatisk uttrykk). Lemmy har ingen respekt for livet til de som ikke er gode venner med ham, han angriper folk brutalt uten bevis på at de har gjort noe, til og med i områder hvor han ikke har domsmyndighet. Han er voldelig og slibrig mot hver dame han møter, og likevel problematiseres det aldri. Hvis de senere vender seg mot ham -og det gjør alle karakterene så nær som to, hvorav én er død når boka starter - kaller han dem alle stygge navn under sola og tenker med stor skadefryd på å gi dem en lusing neste gang han møter dem.
Jeg vet at de fleste fans av bøkene til Cheyney på 40-tallet var kvinnehatende rasister innerst inne. De var kanskje ikke klar over det, men hvis vi går ut fra at de svelga Lemmy og handlingene hans uten å mukke kan jeg ikke se noen annen forklaring enn at samfunnet rett og slett var dårligere enn det vi har i dag. Nå til dags må du på internett for å finne denne typen språk og meninger.
juliatutt's review against another edition
3.0
This was a very enjoyable read, the most hilarious part being the end of one of Julia's stories where she gets proposed to and that's the end of her career! I expected to be reading from Julia's point of view in the next story, but no, Mr Cheyney was serious, that was the end of Julia's spy career once she decided to marry her boss whom she had only had 4 conversations with.
Julia was such a funny, sharp and powerful woman, yet Mr Cheyney still had to have the underlying desire for women to drop their careers at the whiff of marriage. Quite hilarious in this sense because Julia would have been awfully bored if not on spy missions, but alas, it's an indicator of the time, which made the stories thoroughly enjoyable to read.
Julia was such a funny, sharp and powerful woman, yet Mr Cheyney still had to have the underlying desire for women to drop their careers at the whiff of marriage. Quite hilarious in this sense because Julia would have been awfully bored if not on spy missions, but alas, it's an indicator of the time, which made the stories thoroughly enjoyable to read.
More...