You need to sign in or sign up before continuing.
Take a photo of a barcode or cover
anmast 's review for:
Feminin gange
by Molly Øxnevad
dark
emotional
hopeful
informative
reflective
sad
fast-paced
Plot or Character Driven:
Plot
Strong character development:
Yes
Loveable characters:
Yes
Diverse cast of characters:
No
Flaws of characters a main focus:
Yes
Fin, trist, viktig, sterk historie som passer unge lesere. Tidsperspektivet veksler på en flytende og effektfull måte. Boka er lettlest språklig.
Temaet kjønnsinkongruens er lite skildret i (norsk) litteratur, og det gjør at boka skiller seg ut og utfordrer leseren. Dette er noe mange mener mye og sterkt om, og debatten er ofte subjektiv, moralsk og følelsesstyrt. Romanen kan bidra til at leseren får empati og forståelse for kjønnsbekreftende behandling. I romanen kommer to ulike fortellinger fram og nyanserer forestillingene mange trolig har om dette. Boka kan også gi trøst og støtte for lesere som selv har lignende erfaringer som de to hovedpersonene. Det absurde og krenkende «forhøret» med legen på Rikshospitalet er ubehagelig å lese. Liam blir møtt overfladisk og rutinemessig, som om han bærer på et trivielt og flyktig ønske. Romanen har et samfunnskritisk lag hvor fordommer og antakelser om kjønnsinkongruensens natur adresseres effektfullt, om enn noe karikert og «typete» framstilt - selv om slike antakelser (og trolig fagfolk) finnes.
Boka beskriver også vennskap og kjærlighetsrelasjoner. Det synliggjør hvor viktig sosial og emosjonell støtte er i krisesituasjoner.
Etter min smak er språket og virkemiddelbruken noe enkel og klisjépreget med mange retoriske spørsmål og fargefetisjistiske skildringer som ikke har noen god funksjon, eks.: «spora som strekker seg brunrøde og mørke gjennom det grønne gresset» og «en rull med knallblå plastposer». Derfor er ikke boka noen stor litterær opplevelse.
Temaet kjønnsinkongruens er lite skildret i (norsk) litteratur, og det gjør at boka skiller seg ut og utfordrer leseren. Dette er noe mange mener mye og sterkt om, og debatten er ofte subjektiv, moralsk og følelsesstyrt. Romanen kan bidra til at leseren får empati og forståelse for kjønnsbekreftende behandling. I romanen kommer to ulike fortellinger fram og nyanserer forestillingene mange trolig har om dette. Boka kan også gi trøst og støtte for lesere som selv har lignende erfaringer som de to hovedpersonene. Det absurde og krenkende «forhøret» med legen på Rikshospitalet er ubehagelig å lese. Liam blir møtt overfladisk og rutinemessig, som om han bærer på et trivielt og flyktig ønske. Romanen har et samfunnskritisk lag hvor fordommer og antakelser om kjønnsinkongruensens natur adresseres effektfullt, om enn noe karikert og «typete» framstilt - selv om slike antakelser (og trolig fagfolk) finnes.
Boka beskriver også vennskap og kjærlighetsrelasjoner. Det synliggjør hvor viktig sosial og emosjonell støtte er i krisesituasjoner.
Etter min smak er språket og virkemiddelbruken noe enkel og klisjépreget med mange retoriske spørsmål og fargefetisjistiske skildringer som ikke har noen god funksjon, eks.: «spora som strekker seg brunrøde og mørke gjennom det grønne gresset» og «en rull med knallblå plastposer». Derfor er ikke boka noen stor litterær opplevelse.