Take a photo of a barcode or cover
A review by cedence
Soloppgang på arenaen by Suzanne Collins
dark
sad
slow-paced
- Plot- or character-driven? A mix
- Loveable characters? Yes
- Flaws of characters a main focus? Yes
4.0
En ny bok fra Suzanne Collins som tematisk gjør hva den lover - stiller oss til veggs, denne gangen omkring temaet propaganda. Hun gjør det bevisst in en tid hvor "hva som er sant og usant, den fulle historien eller et tilpasset utklipp" er høyst aktuelt. Spesielt mot slutten kommer en uforglemmelig og langt eksempel på hva det betyr når hva som blit vist og husket styres av mektige folk med en agenda. Haymich historie viser hvor vanskelig dette kan være i praksis kjempe bra. Og hva dette kan bety av overgrep for de som ikke blir hørt eller ansett som noen av verdi.
Ny verdensoppbygging var det ikke mye av, og sånn sett ser vi mye av Haymich's historie i Katniss og Peetas. Dette kan være med hensikt, og er nødvendigivs ikke et onde. For meg, som elsker verdensoppbygging så hadde jeg ønsket litt mer. Vi lærer nye nyanser av hvordan Dødslekene har utviklet seg gjennom årene, noe som alltids er spennende. Vi får en helt ny arena, som forventet, og hører om noen eldre arena design og hvordan arenaene styres.
Bruken av poesi og sangtekster blir bare mer og mer innfløkt. Noen stammer fra trilogien, noen fra Balladen, og andre er introdusert i dette verket. Det som treffer meg med dette er at sang og poesi er en måte å holde historier i livet på. Det er slik mennesker fortalte historier før vi kunne skrive de nede. Og det er slik hendelser i Balladen vedvarer i folkesjela etter at de er forbydd av Capitol og folk ikke lengre "vet" hva som skjedde med Lucy Gray. Hintene ligger i sangene som huskes.
Karaktermessig er Haymich aldri vært en av mine favoritter. Går jeg ut fra da jeg leste Dødslekene (og ikke bare så filmene igjen og igjen) så var det en tid i livet mitt hvor favoritt karakter var det samme som hovedpersonen. Nå har Collins utdypet hans liv før og etter det andre kvartesekelspillet, og - slik vi forventet - er det en tragedie. Utdypingen har ført til at jeg liker Haymich mye mer enn før, og den tok tid til å dra oss inn i tvilen og skammen som fulgte han for å "mislykkes" på en arena som er laget for å drepe deg på grusomme måter.
Prosaen er grei. Noen gang ønsket jeg at vi brukte mer tid noen steder siden mye, spesielt fram til Kvartsekelspillet begynte, gikk i en noe monoton dur. Det er ikke før mot slutten at Soloppgang på Arenaen hamrer inn budskapet klart og tydelig.
Også veldig glad for å se at Collins er anti-AI i boka.
Ny verdensoppbygging var det ikke mye av, og sånn sett ser vi mye av Haymich's historie i Katniss og Peetas. Dette kan være med hensikt, og er nødvendigivs ikke et onde. For meg, som elsker verdensoppbygging så hadde jeg ønsket litt mer. Vi lærer nye nyanser av hvordan Dødslekene har utviklet seg gjennom årene, noe som alltids er spennende. Vi får en helt ny arena, som forventet, og hører om noen eldre arena design og hvordan arenaene styres.
Bruken av poesi og sangtekster blir bare mer og mer innfløkt. Noen stammer fra trilogien, noen fra Balladen, og andre er introdusert i dette verket. Det som treffer meg med dette er at sang og poesi er en måte å holde historier i livet på. Det er slik mennesker fortalte historier før vi kunne skrive de nede. Og det er slik hendelser i Balladen vedvarer i folkesjela etter at de er forbydd av Capitol og folk ikke lengre "vet" hva som skjedde med Lucy Gray. Hintene ligger i sangene som huskes.
Karaktermessig er Haymich aldri vært en av mine favoritter. Går jeg ut fra da jeg leste Dødslekene (og ikke bare så filmene igjen og igjen) så var det en tid i livet mitt hvor favoritt karakter var det samme som hovedpersonen. Nå har Collins utdypet hans liv før og etter det andre kvartesekelspillet, og - slik vi forventet - er det en tragedie. Utdypingen har ført til at jeg liker Haymich mye mer enn før, og den tok tid til å dra oss inn i tvilen og skammen som fulgte han for å "mislykkes" på en arena som er laget for å drepe deg på grusomme måter.
Prosaen er grei. Noen gang ønsket jeg at vi brukte mer tid noen steder siden mye, spesielt fram til Kvartsekelspillet begynte, gikk i en noe monoton dur. Det er ikke før mot slutten at Soloppgang på Arenaen hamrer inn budskapet klart og tydelig.
Også veldig glad for å se at Collins er anti-AI i boka.
Content Warnings
Graphic: Addiction, Alcoholism, Child death, Violence, Blood, Injury/Injury detail
Minor: Suicide, Torture, Death of parent, Fire/Fire injury